Det har vært skrevet om at Bob Dylan burde få Nobelprisen i litteratur. Bare tull, etter min mening. Han trenger ingen pris. Det er mer enn nok å være Bob Dylan – opprører, profet, superstjerne – men fremfor alt en poet som hele tiden vender tilbake til poesiens kjerne – kjærlighet.
Do you love me, or are you just extending goodwill?
Do you need me half as bad as you say, or are you just feeling guilt?
I’ve been burned before and I know the score
So you won’t hear me complain
Will I be able to count on you
Or is your love in vain?
Are you so fast that you cannot see that I must have solitude?
When I am in the darnkess, why do you introude?
Do you know my world, do you know my kind
Or must I explain?
Will you let me be myself
Or is your love in vain?
Well I’ve been to the mountain and I’ve been in the wind
I’ve been in and out of happiness
I have dined with kings, I’ve been offered wings
And I’ve never been to impressed.
All right, I’ll take a chance, I will fall in love with you
If I’m a fool you can have the night, you can have the morning too
Can you cook and sew, make the flowers grow
Do you understand my pain?
Are you willing to risk it all
Or is your love in vain?
Bob Dyland Lyrics 1962-2001, Simon & Schuster, New York 2004, s 389
Denne bloggen handler om å leve med livet som det er, om små og store gleder i en hverdag med kreft og om ord som er ‘små nok for de store følelsene’.
Helge Ole Bergesen
Forfatter av boken «Når livet banker på. En dagbok om kreft og livsglede».
Boken handler om å skape en ny identitet i et liv med kreft.
Hvis du har lyst til å bidra, send mail til helge.o.bergesen@uis.no.