«Livet er en underlig venn»
Ramsvig, søndag 12. januar 2014:
Noen ganger er hjelpen der når vi trenger det mest, som å møte en gammel venn uventet på gaten og få et smil og en klem. Fredag morgen var det tungt og mørket her hos meg, både uten og inne. Tankene var klistret til avtalen med legen. Hva skjer nå? Raser verden sammen igjen?
Jeg så det på ham med en gang – gode nyheter. Han smilte lett oppgitt:
«PSA-verdien din fortsetter å synke. Uten at jeg har noen god forklaring på det.»
«Ikke jeg heller», sa jeg (spiller det noen rolle?), men jeg la til:
«Jeg har i grunnen ikke tid til å tenke på sykdom med det skriveprosjektet jeg nå holder på med.»
«Du kan ikke tenke deg til redusert PSA», understreket han.
Vel, vel, hvem vet? Tenkte jeg.
Altså ble det en god fredag. Jeg dro ned til slakteren og kjøpte festmeny til min kjøttglade kone.
Dagen etter var det treårsdag med strålende barnebarn og stor familie. En glede som legger seg oppå en annen, gir ikke dobbel, men mangedobbel effekt. Tilfeldigvis (?) kom jeg over en vise av Louis Jacoby om gleden ved å være småbarnsforeldre, også når hverdagsslitet nesten ikke er til å leve med. Han minner foreldre av alle generasjoner om at «du er den kysten de engang seiler fra». Vi besteforeldre får forsøke å være et fyrtårn eller ihvertfall en liten varde i dette landskapet.
Og i dag var det vintersol for første gang på lenge. Ikke akkurat skiføre, men frost nok til å ta frem vintersykkelen. Mens solen legger seg rosa over fjellene på den andre siden av fjorden, kan jeg ane en svak stemme fra livet, min underlige venn: «Du er i grunnen ganske frisk.»
Denne bloggen handler om å leve med livet som det er, om små og store gleder i en hverdag med kreft og om ord som er ‘små nok for de store følelsene’.
Helge Ole Bergesen
Forfatter av boken «Når livet banker på. En dagbok om kreft og livsglede».
Boken handler om å skape en ny identitet i et liv med kreft.
Hvis du har lyst til å bidra, send mail til helge.o.bergesen@uis.no.