Stillheten skal man stelle pent med. Det er det aller knappeste godet i vår tid og har mange motstandere. Fremst blant dem er ’nyttighetens plager’. Jeg burde vaske badet i dag før jeg får besøk, jeg må huske klesvasken siden det er så fin tørk i solen, jeg må huske å kaste papir og flasker når jeg går til byen, for ikke å snakke om lås til den nye sykkelen.

Det er slett ikke tid til å ta frem et hvitt ark og la stillheten få tale; derfor gjør jeg det. ”Husk at glemme bagateller”, som Piet Hein skriver. Hva er det jeg vil si nå? Jeg som er så frisk at jeg nesten har glemt at jeg er ’syk’. Spøkelset er så langt borte at det er litt uhyggelig. Må tenke på Hans Børlis

Arket er vakrest

når det er kvitt

Spar det for ordet

som ikke er ditt.

Krevende saker. Hvilke ord er egentlig ’mine’ her jeg sitter og ser utover blått hav og lyseblå himmel? Det spørsmålet for hvile i ettertanken for nå må jeg ned på fisketorvet før det stenger. Nyttigheten kaller. Snart er tomflaskene borte, og sykkelen har fått ny lås. Ikke noe dårlig resultat en fredelig lørdag.

Nyter vårsolen etter en enkel lunsj – carpaccio og café gourmand, en favorittkombinasjon – på en beskjeden restaurant i havnen med utsikt til disse trebåtene som stråler av harmoni og, ja, skjønnhet. De bærer bud om at noen bryr seg om dem, som kvinner i sin beste alder som har holdt ut med mannen sin. Det er flere til salgs, men de har motor. Så det nytter nok ikke for meg. Tenker på den dagen jeg kan ta med barnebarna mine hit, uten foreldrene, og la dem få velge: tapas eller pannekake? Det blir ikke vanskelig. Og til dessert: enda en pannekake eller is? Valgets kvaler mens jeg nyter min svalende rosé.

Men, nei, dette skulle jo være en dag for stillhet og alvor. I går kveld ble jeg sittende å lese terroristens utlegning om selv selv, om hvordan han ble en norsk bin Laden. Ondskap ser ut til å være mer smittsomt enn godhet. Igjen et bevis på hvordan onde gjerninger setter dype og langvarige spor. Uten 11. september ingen 22. juli. Hva kan ordene gjøre for oss da? Tyr igjen til Hans Børli:

Nå - i larmens tid -
når bare de laveste ord
frem til hørende ører.
Ord så stormende stille
at menneskene tror
det er sitt eget hjerte de hører.

-       Og så må jeg hjem til klesvasken.